Hva jeg har sett

Det nærmer seg slutten av oppholdet mitt med stormskritt. Det har egentlig gjort det en stund, både mentalt, i forhold til alt som må skrives ned før det neste teamet tar over og rent faktisk, fordi det er kort tid til jeg er hjemme. Mitt andre innlegg var skrevet noen dager før jeg dro og handlet om hva jeg forventet å se, så da tenkte jeg jeg skulle skrive litt om det jeg føler jeg sitter igjen med etter snart tre måneder som ledsager på Vestbredden.

Innhøsting av grønt korn for hånd blir det ingen store overskrifter av, men det er en del av den helheten jeg har sett.

Det er ledsagere på sju andre plasseringer på Vestbredden og vi får jevnlig oppdateringer fra de andre plasseringene i tillegg til at jeg har fulgt litt med på noen av bloggene. Hebron er nære Yatta, noe som har gjort det naturlig å følge med litt ekstra på hva som har fåregått der. Arrestasjoner av barn og nesten ukentlige sammenstøt mellom ungdom og hæren er blant det som har hendt der (Birgitte og Petter har skrevet om dette). Sammenliknet med dette har South Hebron Hills vært relativt «rolig» det meste av tiden. Med det mener jeg at det har vært en sakte okkupasjon hvor brutaliteten er noe de som bor her har blitt vant med. Gjetere er vant med at bosettere trakaserer dem og landsbyboere er vandt med å leve under trussel om at husene deres ødelegges, noen takler det bedre enn andre, men de fleste finner en løsning på dette presset.

Rolig i South Hebron Hills. (Hæren står på naboåsen og ser på oss)

Det har verken rettferdig eller uproblematisk for palestinerne i South Hebron Hills mens jeg har vært her. Presset det er å ikke vite hvor lenge huset familien din bor i får stå er konstant, men det var ingen som mistet boligen sin disse månedene. Jeg tror svært mange bærer på sorg eller frykt i hverdagen, det er ikke noe jeg har sett mye av. Delvis tror jeg det er fordi jeg ikke snakker arabisk og delvis tror jeg det er fordi jeg har blitt litt kjent med mange og ikke veldig godt kjent med noen.

Sjåføren i Masafer Yatta risikerer mye for å gi ungene det som burde være en selvfølge, nemlig en trygg vei til skolen.

Jeg tror det er det viktigste jeg har sett. Et konstant press, hverdagslig og systematisk. Nær Bir al Idd kommer bosettere eller hæren hver gang bøndene vil høste korn. Hver gang gjetere fra Um al’ Amad vil bruke landet sitt kommer hæren for å drive dem vekk. I Masafer Yatta er barnas skolevei truet, og alle familiene har utkastelsesordre. Kanskje er det noen som gir opp neste gang det skjer noe. Noen har slekt i Jordan, noen andre steder i Palestina og mange har et familiehus i Yatta. De foretrekker kanskje å bo trangere, forsøke å få jobb på det elendige palestinske arbeidsmarkedet eller finne en jobb i Israel eller i en bosetting et sted på Vestbredden fremfor å klamre seg til jorda som har vært i familien i generasjoner.

Det har ikke vært noen invasjon i South Hebron Hills mens jeg har vært her. Området er jo allerede okkupert. Siden jeg kom tror jeg ikke det har vært noen økning i vold, trakasering eller arrestasjoner, men det har likevel vært mye vold og mange arrestasjoner. Det jeg har sett har vært at det må være uutholdelig bo her, uutholdelig å jobbe på eget land og uutholdelig å leve med den konstante trusselen. Det er rammene for gjestfriheten, smilen og latteren jeg har sett. Det er rammene for staheten og utholdenheten jeg har sett. Det er den delen av okkupasjonen jeg har sett.

Lunsj (med fare for utkastelse) med youghurt (fra sauer som trakaseres av bosettere i nærheten) og te (lagd i en grotte med rivningsordre)