Å se og å bli sett

Jeg har vært ledsager i EAPPI i omtrent to måneder nå og har gjort meg opp noen tanker om hva vi gjør her. Det er ofte vanskelig å bli konfrontert med de hverdagslige problemene palestinerne har her fordi det er så lite jeg kan gjøre. «Barna mine blir holdt igjen en halvtime hver dag», «bosetterne stjeler avlingene våre» eller «vi får ikke bygge noe» er utsagn jeg har hørt. Jeg kan dra for å se til at barna kommer gjennom checkpointet, men da kan jeg ikke være med gjetere eller bønder som høster inn. Jeg kan komme og drikke te når noen har fått rivningsordre og gi dem telefonnummeret til en organisasjon som kanskje kan gi dem advokater. Det er det. Jeg kan ikke forandre lovene i Israel, få bosetterne til å slutte å skyte eller hæren slutte å arrestere mindreårige.

Jeg kan dra på besøk, lytte og ønske dem lykke til ved å si «inshallah» («om Gud vil») når jeg går.

Hver tredje måned kommer det nye ledsagere.

Min kollega Heikki leker med barna i Umm al Kher. I slutten av april er han tilbake i Finnland, mens bosettingen i bakgrunnen fortsatt er nærmeste nabo.

De drar rundt i de samme landsbyene hvor de blir fortalt de samme historiene. Noen ganger oppdateres fortellingene med de nyeste hendelsene, andre ganger forteller de om noe som har skjedd for fem-ti-tyve eller flere år siden. Vi har snakket litt om hva det gjør med dem vi besøker å måtte gjøre dette, og noen har uttrykt frustrasjon over at de må si det samme til den samme organisasjonen med jevne mellomrom. Det er likevel ikke regelen.

«Can you come every day?» ble jeg spurt av en kone i landsbyen Maghayir al Abeed. Vi hadde ledd og hygget oss tross fraværet av felles språk.

«Can you come every day?» spurte denne mannens kone. Selv om hun ikke vil fotograferes vil hun gjerne at hun og familien sees.

Jeg har tenkt mye på denne familien og hva jeg som ledsager kan gi dem. Med litt hjelp har jeg kommet fram til at vi i hvertfall ser dem. De lever liv hvor hæren eller bosetterne trakaserer dem når de er ute med sauene, alt de bygger kan rives ned og familien deres har ikke lov å komme på besøk. Når vi kommer blir de i hverfall sett og vanskene deres blir anerkjent.

Mediadekning av konflikter er flyktig og sensasjonsfylt, og selv om nyheter fra Palestina ofte når norske medier lever svært mange palestinere med problemer som ikke er overskrift noe sted. Kanskje ikke engang i landsbyen de bor i. Det er ikke en nyhet at en familie ikke kan bygge et hus, når ingen av deres tusen naboer heller kan det.

Ved å dra på besøk, stamme fram arababiske gloser og lytte til hisorier så godt det lar seg gjøre anerkjenner vi enkeltmenneskenes problemer og lidelser. Kanskje de får lettet på trykket gjennom å fortelle sin historie. Kanskje de føler seg verdsatt og gjenkjent som individer med rettigheter, håp og drømmer.

Jeg håper de ser hvordan jeg føler meg heldig når jeg får lov til å komme til hjemmene deres, drikke teen deres, høre historiene deres, være fortvilet over de samme tingene som dem og, ikke minst, le med dem.

Reklame