Hva jeg har sett

Det nærmer seg slutten av oppholdet mitt med stormskritt. Det har egentlig gjort det en stund, både mentalt, i forhold til alt som må skrives ned før det neste teamet tar over og rent faktisk, fordi det er kort tid til jeg er hjemme. Mitt andre innlegg var skrevet noen dager før jeg dro og handlet om hva jeg forventet å se, så da tenkte jeg jeg skulle skrive litt om det jeg føler jeg sitter igjen med etter snart tre måneder som ledsager på Vestbredden.

Innhøsting av grønt korn for hånd blir det ingen store overskrifter av, men det er en del av den helheten jeg har sett.

Det er ledsagere på sju andre plasseringer på Vestbredden og vi får jevnlig oppdateringer fra de andre plasseringene i tillegg til at jeg har fulgt litt med på noen av bloggene. Hebron er nære Yatta, noe som har gjort det naturlig å følge med litt ekstra på hva som har fåregått der. Arrestasjoner av barn og nesten ukentlige sammenstøt mellom ungdom og hæren er blant det som har hendt der (Birgitte og Petter har skrevet om dette). Sammenliknet med dette har South Hebron Hills vært relativt «rolig» det meste av tiden. Med det mener jeg at det har vært en sakte okkupasjon hvor brutaliteten er noe de som bor her har blitt vant med. Gjetere er vant med at bosettere trakaserer dem og landsbyboere er vandt med å leve under trussel om at husene deres ødelegges, noen takler det bedre enn andre, men de fleste finner en løsning på dette presset.

Rolig i South Hebron Hills. (Hæren står på naboåsen og ser på oss)

Det har verken rettferdig eller uproblematisk for palestinerne i South Hebron Hills mens jeg har vært her. Presset det er å ikke vite hvor lenge huset familien din bor i får stå er konstant, men det var ingen som mistet boligen sin disse månedene. Jeg tror svært mange bærer på sorg eller frykt i hverdagen, det er ikke noe jeg har sett mye av. Delvis tror jeg det er fordi jeg ikke snakker arabisk og delvis tror jeg det er fordi jeg har blitt litt kjent med mange og ikke veldig godt kjent med noen.

Sjåføren i Masafer Yatta risikerer mye for å gi ungene det som burde være en selvfølge, nemlig en trygg vei til skolen.

Jeg tror det er det viktigste jeg har sett. Et konstant press, hverdagslig og systematisk. Nær Bir al Idd kommer bosettere eller hæren hver gang bøndene vil høste korn. Hver gang gjetere fra Um al’ Amad vil bruke landet sitt kommer hæren for å drive dem vekk. I Masafer Yatta er barnas skolevei truet, og alle familiene har utkastelsesordre. Kanskje er det noen som gir opp neste gang det skjer noe. Noen har slekt i Jordan, noen andre steder i Palestina og mange har et familiehus i Yatta. De foretrekker kanskje å bo trangere, forsøke å få jobb på det elendige palestinske arbeidsmarkedet eller finne en jobb i Israel eller i en bosetting et sted på Vestbredden fremfor å klamre seg til jorda som har vært i familien i generasjoner.

Det har ikke vært noen invasjon i South Hebron Hills mens jeg har vært her. Området er jo allerede okkupert. Siden jeg kom tror jeg ikke det har vært noen økning i vold, trakasering eller arrestasjoner, men det har likevel vært mye vold og mange arrestasjoner. Det jeg har sett har vært at det må være uutholdelig bo her, uutholdelig å jobbe på eget land og uutholdelig å leve med den konstante trusselen. Det er rammene for gjestfriheten, smilen og latteren jeg har sett. Det er rammene for staheten og utholdenheten jeg har sett. Det er den delen av okkupasjonen jeg har sett.

Lunsj (med fare for utkastelse) med youghurt (fra sauer som trakaseres av bosettere i nærheten) og te (lagd i en grotte med rivningsordre)

Reklame

Å se og å bli sett

Jeg har vært ledsager i EAPPI i omtrent to måneder nå og har gjort meg opp noen tanker om hva vi gjør her. Det er ofte vanskelig å bli konfrontert med de hverdagslige problemene palestinerne har her fordi det er så lite jeg kan gjøre. «Barna mine blir holdt igjen en halvtime hver dag», «bosetterne stjeler avlingene våre» eller «vi får ikke bygge noe» er utsagn jeg har hørt. Jeg kan dra for å se til at barna kommer gjennom checkpointet, men da kan jeg ikke være med gjetere eller bønder som høster inn. Jeg kan komme og drikke te når noen har fått rivningsordre og gi dem telefonnummeret til en organisasjon som kanskje kan gi dem advokater. Det er det. Jeg kan ikke forandre lovene i Israel, få bosetterne til å slutte å skyte eller hæren slutte å arrestere mindreårige.

Jeg kan dra på besøk, lytte og ønske dem lykke til ved å si «inshallah» («om Gud vil») når jeg går.

Hver tredje måned kommer det nye ledsagere.

Min kollega Heikki leker med barna i Umm al Kher. I slutten av april er han tilbake i Finnland, mens bosettingen i bakgrunnen fortsatt er nærmeste nabo.

De drar rundt i de samme landsbyene hvor de blir fortalt de samme historiene. Noen ganger oppdateres fortellingene med de nyeste hendelsene, andre ganger forteller de om noe som har skjedd for fem-ti-tyve eller flere år siden. Vi har snakket litt om hva det gjør med dem vi besøker å måtte gjøre dette, og noen har uttrykt frustrasjon over at de må si det samme til den samme organisasjonen med jevne mellomrom. Det er likevel ikke regelen.

«Can you come every day?» ble jeg spurt av en kone i landsbyen Maghayir al Abeed. Vi hadde ledd og hygget oss tross fraværet av felles språk.

«Can you come every day?» spurte denne mannens kone. Selv om hun ikke vil fotograferes vil hun gjerne at hun og familien sees.

Jeg har tenkt mye på denne familien og hva jeg som ledsager kan gi dem. Med litt hjelp har jeg kommet fram til at vi i hvertfall ser dem. De lever liv hvor hæren eller bosetterne trakaserer dem når de er ute med sauene, alt de bygger kan rives ned og familien deres har ikke lov å komme på besøk. Når vi kommer blir de i hverfall sett og vanskene deres blir anerkjent.

Mediadekning av konflikter er flyktig og sensasjonsfylt, og selv om nyheter fra Palestina ofte når norske medier lever svært mange palestinere med problemer som ikke er overskrift noe sted. Kanskje ikke engang i landsbyen de bor i. Det er ikke en nyhet at en familie ikke kan bygge et hus, når ingen av deres tusen naboer heller kan det.

Ved å dra på besøk, stamme fram arababiske gloser og lytte til hisorier så godt det lar seg gjøre anerkjenner vi enkeltmenneskenes problemer og lidelser. Kanskje de får lettet på trykket gjennom å fortelle sin historie. Kanskje de føler seg verdsatt og gjenkjent som individer med rettigheter, håp og drømmer.

Jeg håper de ser hvordan jeg føler meg heldig når jeg får lov til å komme til hjemmene deres, drikke teen deres, høre historiene deres, være fortvilet over de samme tingene som dem og, ikke minst, le med dem.

Tidlig høst

Når kornet duver gyllent på markene vet bonden at det er på tide å høste det inn. Sånn trodde jeg i hvertfall det skulle være. Siden jeg ikke hadde sett annet enn grønt på jordene i South Hebron Hills kom det som en stor overraskelse da jeg ble bedt om å være beskyttende tilstedeværelse under innhøsting av korn. Med en sterk mistanke om at dette var en misforståelse, og at det var planting eller gjeting det var snakk om, møtte jeg opp.

Enkelte steder kom høsten svært tidlig i år.

Høstingen av det langt fra modne kornet var i gang da jeg kom, så det var ingen tvil om at det skulle inn. Slik det er med mye av det rare som foregår her er forklaringen dyster. Jordene eies av familien Nawaja, som er en av de store slektene i South Hebron Hills. Selv om noen av Nawajaene bor rett i nærheten er det flere som bor i Yatta eller i Susya, rundt tyve minutter unna med bil. Dermed er det ingen i familien som holder et øye med kornet. Noe derimot naboen gjør.

Nærmeste nabo er bosettingen Nof Nesher. Bosettingen er ulovlig etter Israelsk lov (alle bosettinger er ulovlige etter internasjonal lov) og en av beboerne, Jacob Talia, er en fryktet mann i området.

For litt siden hadde bosetterene sluppet sauene sine ut på jordene og lat dem spise av avlingene. Det ble ikke oppdaget før senere og palesinerne mente at det var bedre å sanke inn kornet og gi det til sine egne sauer enn å la bosetterne ødelegge avlingene. Dermed satte de i gang med å høste utmerket korn lenge, lenge før tida.

Soldaten og bonden peker på et kart sammen.

Selv om det gir en bitter smak i munnen å høste korn på grunn av hærværk blir det en fin dag. Familien samles og vi spiser i det fri. Bosetteren holder seg unna og selv om hæren holder oss under konstant overvåkning kommer de bare ned til jordene tre ganger (for å si ifra at de hadde sett noen gå noen meter inn på statlig land og for å be gjeterne se til at sauene ikke gikk på statlig land. Den siste gangen ville de egentlig bare spørre om vi snart var ferdige så de kunne gå hjem).

Til neste år vil antakelig Nawaja familien plante korn igjen. Kanskje ikke med håp om en god høst, men fordi de under israelsk lov risikerer å miste land som ikke drives.

Marie skriver om barn som arresteres på vei til skolen. Det er gripende og vanskelig å forholde seg til, men det er oppgitt en rekke eposter og et standardbrev vi alle kan sende til norges ambasadør i Israel, israelske politikere og norske politikere. Jo flere som sender det jo større sjanse er det for at vi blir hørt og de tre unge guttene som fortsatt sitter i fengsel blir satt fri.

6 broken cameras

Jeg så den oskarnominerte filmen 5 broken cameras for leden dag. Det er en rørende og svært nær beskrivelse av hvordan okkupasjonen gradvis trenger seg inn på folk. Den beskriver også den brutale virkeligheten palestinere forholder seg til når de protesterer mot okkupasjonsmakten.

Det var en spesiell film å se her i Palestina. Enkelte deler av filmen ser ut som en vanlig hverdag som jeg ser her, samtidig som den var en kavalkade i de mest brutale hendelsene filmskaperen hadde filmet.

Linsa til kameraet mitt tålte ikke møtet med bakken i Masafer Yatta.

Jeg så den med en EAPPI kollega fra sverige som holder til i Hebron. Scenene fra filmen som handler om arrestasjon av ungdom var scener han kjente igjen fra hverdagen i Hebron, hvor ungdomsarrestasjoner har skutt i været den siste tiden. Verken for han eller meg var det en avslappende filmkveld hvor vi drømte oss vekk fra virkeligheten.

Satt i perspektiv er mine problemer relativt små, men siden dokumentasjon er en viktig del av jobben min her er det frustrerende å miste kameraet i bakken. For tiden er mitt primære dokumentasjonsverktøy en mobiltelefon i stedet for et utmerket Nikon 3100-kamera. Forøvrig viser det seg at det ikke finnes noen Nikon forhandlere på Vestbredden.

Skolen i Masafer Yatta

Masafer Yatta er et område sør på Vestbredden. Det offisielle Israelske navnet er «firing zone 918», og som navnet tilsier er det et skytefelt. At det er et skytefelt betyr imidlertid ikke at det ikke bor folk der. Pluss-minus tusen mennesker lever det i det de selv kaller Masafer Yatta. De er gjetere, jordbrukere og en del pendler. Andre er skolebarn.

Skolebarn venter på skolebilen min EAPPI kollega Gwithian.

De 24 barna i landsbyen Majaz har i snart to uker fått sitte på med en skolebuss slik at de slipper å gå en drøy halvtime hver vei til skolen. Bussen, som egentlig er en bil, er sponset av Japan og FN, men har likevel ikke tillatelse til å være i området, siden det offisielt er et skytefelt. Internasjonal oppmerksomhet og tilstedeværelse kan utgjøre forskjellen på om bilen blir konfiskert og sjåføren arrestert eller ikke. Derfor prøver EAPPI og noen andre organisasjoner å sitte på hver dag, slik at vi kan dokumentere eventluelle hendelser.

For barna i Majaz betyr bilen svært mye. Den betyr at de kan være litt lenger hjemme om morgenen, komme utvilte til skolen og komme hjem igjen uten den lange turen i den stekende solen.

Mofeed prater med ungene etter å ha kjørt dem til skolen. Han har kjørt dem i to uker, men er allerede en svært populær mann.

På de to dagene jeg har tilbrakt med ungene på skolen i Masafer Yatta har jeg sett lærevillige, smarte og utrolig blide barn. Når ungene har hatt time har jeg lyttet til engasjerte og visjonære lærere, og når det ringer ut til midttime har jeg spilt fotball med små jenter og gutter som er lykkelige over å få leke uten bekymringer.

Man må vinne kampen på midtbanen…

Gårsdagens toppscorer med fire mål (t.h) trygger 5-2 seieren

Det er vanskelig å komme på at solcellene som driver skolens elektriske anlegg har rivningsordre. At de fire klasserommene, som er der ungene skal sikre seg en bedre fremtid, har rivningsordre. At Lærerværelset, som alltid har åpen dør for elevene, har rivningsordre. At toalettene har rivningsordre. At lærerne og sjåføren til skolebilen, som viser en enorm omsorg for ungene, risikerer fengsel ved å befinne seg i området. At bilen som frakter ungene risikerer å konfiskeres. Og ikke minst at hjemmene til alle ungene som er på denne skolen har rivningsordre.

Rektor Khader al Amor forran skolen i Masafer Yatta. Han er en av dem som har tro på framtida: «This is my message as headmaster: we are making a future for the people here!»

Soldater og barn

Lørdag 17. mars ble det holdt en protestmarkering i landsbyen At Tuwani. Slike markeringer er ikke uvanlige i South Hebron Hills og jeg har allerede skrevet om to slike lørdagsprotester her og her. Siden vi var på kurs med EAPPI i Jerusalem på lørdag kom vi oss ikke tilbake i tide til denne markeringen. Det var likevel internasjonal tilstedeværelse slik som International Solidarity Movement som skrev om hendelsen her.

Det uvanlige med protesten var at landsbyboerne tok opp tråden søndag 18. mars. Skolebarna dro fra skolen midt på dagen for å sette opp teltet som var revet, fulgt av lærere, internasjonale og andre fra landsbyen. Teltet skulle være et ly for vær, vind og bosetterangrep når de er på vei til skolen.

Skolebarn på vei til en protest i At Tuwani. Internasjonale, lærere og andre landsbyboere følger dem.

Vel framme på åsen markeringen skulle være på stiller barna seg opp med flagg, plakater, rop og latter. Bak dem begynner reisverket til teltet de ønsker seg. Det tar ikke lang tid før den første bilen fra den israelske hæren er på plass, tett fulgt av den andre og den tredje.

Omgitt av andre demonstranter kjemper en gruppe unge menn med å reise teltet.

Barn erter okkupent / demonstranter trakaserer soldat

På grunn av markeringen dagen før er området allerede et lukket militært område. Det vil si at alle som befinner seg der i teorien kan arresteres. Det virker likevel ikke som om soldatene er særlig interessert i det i dag, kanskje siden de arresterte tre mindreårige bare to dager før. Dermed presses de fredlige demonstrantene sakte bakover av soldatene.

Fredelige demonstrasjoner har svært begrensede virkemidler, særlig når arrangørene prioriterer deltakernes sikkerhet. Erting av soldater er et virkemiddel barna benytter seg av så godt de kan og etter at barna har sunget «ta på dere hjelmene, ta på dere hjelmene», fryder de seg stort når soldatene trekker dem på. Lærerne er imidlertid forsynt og så fort bil nummer fire og fem dukker opp sender de ungene tilbake til skolen.

Så fort ungene er ute av veien og antall demonstranter er mer enn halvert presses demonstrantene tilbake mer målrettet, selv om det fortsatt går fredelig og rolig for seg. Teltet demonteres relativt effektivt og materialene konfiskeres, slik som dagen før og slik som neste gang, om man skal dømme på stengene og teltdukene palestinerne har liggende på lur i nærheten.

Soldater demonterer en sikkerhetsrisiko / okkupasjonsmakten ødelegger et telt som skal værne barn mot regn, vind og vold

 

Heller ikke denne gangen ble det reist en ny bygning i At Tuwani, selv om landsbyboerne klart viste at de er uenige og at de vil bygge. Dagen i forveien hadde en av de andre internasjonale observatørene hørt en samtale mellom en soldat og en landsbyboer: «Vi har gitt dere alt mulig. Strøm og vann. Dere burde være fornøyde». Jeg tror svaret fra landsbyboeren setter ord på det mange føler: «Nei, vi har ikke fått noe. Vi har kjempet for det.»

Lørdag = protestdag 2 (ett skritt fram og ett tilbake)

For to uker siden var jeg på plass utenfor landsbyen Wadi J’Hesh når de protesterte mot at de ikke kan bruke landet sitt. Denne uka var både jeg, landsbyboerne og soldatene på plass igjen.

Soldatene møter opp hver lørdag og er forberedt på å jage palestinere og aktivister. De sivile på bildet er en bosetter (midt i bildet i lilla), en aktivist i grønt og en tysk kunstner som bare er her for å se (til høyre i bildet)

Denne lørdagen hadde landsbyboerne kommet lenger enn forrige gang. På neste kolle sto palestinere og aktivister med plakater. Soldatene gikk rundt og ba en og en om å dra, men til ingen nytte før papiret deres dukket opp etter liten stund. Med arket hver erklæringen om en lukket militær sone klar annonserte soldatene at alle hadde fire minutter på seg til å forlate området. Med sneglefart begynner opptoget å bevege seg mot veien som, slik som sist gang, var skillet mellom palestinsk land og palestinsk land som har blitt militært område.

Alle beveger seg i sneglefart mot grensen mellom lovlig og ulovlig.

Slik som sist er det noen symbolhandlinger som skal gjøres, noe jeg skrev om mer detaljert i nyhetsbrevet som ligger på Kirkens Nødhjelps sider. For en av de eldste mennene virket dette som en emosjonell dag. Han var rasende for å bli flyttet på og ropte «hunder» til soldatene og senere til bosetterne som dukket opp. Men et stykke arbeid skulle han utføre før han dro sin vei. Han var her for å samle urter og røtter og det skulle han gjøre. Midt i blandt soldater med papirer hakket han i jorda og freste til de som ville flytte ham.

Så fort landsbyboerne er over veien setter de seg ned for å lage te, selv om soldatene vil ha dem lenger. Kvinnene som har begynt på teen nekter og flytte seg, og soldatene faller etter hvert til ro med det, og ber heller gjeterne som er i nærheten flytte sauene sine noen meter.

Noen kvinner setter seg ned for å koke te, noe som medfører at de ikke kan flytte seg. Soldaten gir ganske fort opp.

Etter hvert serveres teen og ting blir stille. De fleste aktivistene drar videre fordi en gutt har blitt arrestert et lite stykke unna, men noen av oss blir en stund til. Folk småprater, noen samler urter og noen bare sitter der.

Bosettingen som fortrenger palestinerne fra landet sitt heter Susya. Det samme som en palestinsk landsby (som jeg staver Susia) og en arkeologisk utgravning i nærheten («Ancient Susya»). Når protesten har vart i noen timer kommer en håndfull bosettere fra Susya. Jeg forstår ikke hva som sies, men det virker som ukvemsordene hagler fra begge sider. Fra det jeg har hørt gjengitt er forholdet mellom bosettere, soldater og palestinere kan ofte bli svært anspendt når alle parter er tilstede. Soldatene vil ha kontroll over palestinerne, mens bosetterne hele tiden vil at soldatene skal gå lenger. Samtidig er terskelen høy for at bosettere arresteres og lav for at palestinere arresteres.

En bosetter jager sauene til en gjeter. Det er vanskelig å forsvare sauene når terskelen for arrestasjon er forskjellig.

Bosettere og palestinere sirklet hverandre i en slags provokasjonslek. Bosetterne jagde sauer eller ruslet inn mellom palestinerne, men var aldri direkte voldelige. Usikre soldater følger etter og forsøker å få dem til å slutte med provokasjonene og komme seg unna. Palestinerne forsøkte å hindre bosetteren i å jage sauene og appelerte hele tiden til soldatene for at de skulle holde bosetterne unna. Etter store verbale sammenstøt og bosetternes svært villede provokasjon av palestinerne, skiller soldatene partene og geleider bosettere og palestinere et lite stykke fra hverandre.

Dagens protest har vært vellykket for landsbyboerne i det at de kom lenger enn sist, fikk vist sin motstand og fikk vært på sitt eget land. Samtidig er bosetternes tilstedeværelse og deres ferdsel på palestinsk land en tydelig demonstrasjon at de gjør som de vil.

Neste lørdag vil det være en ny protest. Da kommer palestinerne, aktivistene og soldatene til å dukke opp. Kanskje kommer bosetterne og kanskje blir de hjemme.

Dette innlegget er uten bilder. Eller rettere sagt uten fotografier, for Tora maler ordbilder av følelser og desperasjon.

Vår i Palestina

Dette er ein historie utan bilete. Alt av mobiltelefonar, kamera, myntar og notatar måtte nemleg leggast att utanfor då eg og to andre ledsagarar torsdag var i militærretten i Jenin. 8 unge menn mellom 17 og 23 år frå Qaryout, ein landsby vi ofte besøkjer, skulle i retten for sjette gong sidan dei vart arrestert i november og desember. Dei er mistenkt for å kaste stein, Molotov-coctails og setje fyr på eit overvakingstårn i ein busetnad.

Medan israelske busetjarar på Vestbreidda må forhalde seg til sivillov, vert palestinarane styrt av militærlov. Det betyr mellom anna at militære ordrar utgjer lova og at begrepet mindreårig ikkje fins. Palestinske gutar på 15 år  som vert arrestert i hopetal for steinkasting kan ende opp med å straffast i årevis.

Retten ligg akkurat over på andre sida av muren i Jenin. Det betyr at når det israleske militæret tek med seg fangane inn dit…

Vis opprinnelig innlegg 772 ord igjen

Om å være gjeter 2

Jeg skrev om Mohammad i innlegget om beskyttende gjeting, hvor vi var med ham og sauene og håpet at vår tilstedeværelse ville sørge for et lavt konfliktnivå mellom ham og bosettere og soldater.

Mohammad utenfor hjemmet sitt. South Hebron Hills: En arena for konflikt mellom mennesker og føde for sauer i bakgrunnen.
(photo: Heikki Pölönen)

For to dager siden dro Mohammad til den samme dalen uten beskyttende tilstedeværelse. Bosetterne tilkalte soldater som ba Mohammad dra. Han nektet og sa at han var på sitt eget land. Soldatene skøt i lufta åtte-ni ganger og skremte sauene, Mohammad ble arrestert og bundet på hendene. Den andre gjeteren i dalen ble jagd vekk av bossettere med steinslynger.

Mohammad ble verken slått eller satt i fengsel denne gangen. Selv om soldatene strammet stripsen de hadde bundet ham med når han prøvde å fortelle politiet hva som hadde skjedd. Han ble holdt i jeepen i to timer og sluppet av et stykke hjemmefra med beskjed om å gå hjem.

Første mars kommer vi på besøk for å høre om hendelsen, slik vi prøver å gjøre med så mange slike hendelser som mulig. Da har Mohammad allerede vært tilbake i dalen. Han er sta og står på sitt. Likevel snudde han når soldatene ba ham gå, i motsetning til sist. Kanskje kommer han til å stå på sitt neste gang, eller kanskje har soldatene fått en litt enklere jobb med å jage ham fra hans eget land. Eller kanskje han arresteres neste gang.

Mohammad virker svært sta og har mange som støtter ham i at han drar til dalen. Likevel er det en usikkerhet hver gang han tar med sauene dit. Det er noen andre som vil ha landet hans, og det er de som ringer til hæren.

Dette bildet ble tatt når vi var med Mohammad til den samme dalen for en drøy uke siden.