Om å være gjeter

Anas er gjeter i landsbyen Um al ‘amad. Han håper å begynne på legestudiene når han har gjort ferdig det neste året på skolen. Han er femten år.

"Er du redd når du gjeter", spør jeg. "Ja", svarer Anas.

«Er du redd når du gjeter», spør jeg. «Ja», svarer Anas kort.

For tre uker siden ble Anas arrestert når han og noen andre gjetere gjetet sauene nær en bosetting. Soldatene som arresterte ham banket ham i jeepen, forteller han. Senere ble han kledd naken og tvunget til å stå ute i kulda. Det siste er det broren som forteller, ikke Anas.

Tross svært alvorlige anklager om vold mot soldater blir Anas sluppet ut dagen etter. En venn av ham har filmet arrestasjonen med et kamera han har fått fra menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem og som, via B’Tselem og EAPPI, vant veien til advokaten hans. Den israelske organisasjonen Ta’ayush betalte boten hans og en lege fra Leger Uten Grenser ga ham psykisk krisehjelp. Alle har gjort det de kan, men når jeg spør Anas «er du redd når du gjeter?», svarer han «Ja» kort og direkte mens han ser meg i øynene.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Vissheten om uvissheten

Helt sørvest på vestbredden, nær landsbyen Ar Ramadin, står det en ung mann ved navn Mahmod i et veikryss og selger grønnsaker og små planter fra en konteiner. Slik har det ikke vært så lenge. For drøye to uker siden sto han og fetteren hans på den andre siden av veien i familiens grønnsaksbutikk. Han kan fortelle at det hadde vært et lite hus med blikktak.

Ti dager før dette igjen hadde han fått rivningsordre fra den israelske hæren. Midt på dagen hadde hæren og grensepolitiet kommet, revet bygningen og tatt alt. Når Mahmod forteller at de «tok alt», mente han virkelig alt. «Vekta, plantene, grønnsakene».

Noe av dette kan nok være søppel fra tidligere.

Når Mahmod sa at soldatene hadde tatt alt, så mente han det. Dette er det som fortsatt ligger igjen.

Mahmod har ikke anmeldt det til myndighetene fordi han ikke eier landet han står på. Han leier det av noen, sier han, men han kan ikke stå på nøyaktig det samme stedet fordi da regner israelerne det som den samme bygningen. Dermed står Mahmod på motsatt side av veien og venter på en ny rivningsordre. Når de river neste gang må han flytte seg igjen.

Fruktboden av stein har blitt fruktkonteineren. Uten planter denne gangen.

Fruktboden av stein har blitt fruktkonteineren. Uten planter denne gangen.

Mahmod har en fruktkontainer og vet godt at den ikke kommer til å stå der den står nå så veldig lenge. Han vet at rivningsordren kommer og at soldatene kommer til å komme. Da kommer han til å sette opp kontaineren et annet sted hvis han greier å redde den. Så kan han håpe at ikke noen blir arrestert, slik som denne gangen. Da måtte fetteren hans sitte i varetekt i åtte dager og betale tre tusen shekel i bot.

Mahmod leser en brosjyre fra EAPPI og sier han vil ringe neste gang de kommer.

Mahmod leser en brosjyre fra EAPPI og sier han vil ringe neste gang de kommer.

Det er vanskelig å dyrke jorda og gjete sauer på sitt eget land i Palestina, men for en som har en liten butikk på leid land kan det være enda vanskeligere. Mahmod kan bare vente på neste rivningsordre og neste rivning, men han kan være sikker på at den kommer. En konteiner langs veikanten er ikke noe som kommer til å få stå. Mahmod vet det, hæren vet det og vi vet det. Så kan vi håpe at det denne gangen tar lang tid før rivningsordren kommer og lang tid før rivningen utføres. I mellomtiden får Mahmod selge de grønnsakene han kan og leve i uvisshet om når – og visshet om at arbeidsplassen hans rives.

Publisert i Demolition, Soldater, South Hebron Hills | Merket med , , , | 1 kommentar

Beskyttende gjeting (og stopp hvalfangsten!)

Mohammad (gjeter) og Gwithian (EAPPI).

Siste bakketop før vi tar igjen gjeterne. På den neste toppen er bosettingen gjeterne er redd for.

Som ledsagere i South Hebron Hills er en av oppgavene å være til stede under gjeting når lokalbefolkningen ber om det. Dette trengs når de skal ta sauene med til gresset nærmest bosettinger. Det er langt fra alle som trenger dette, men enkelte steder er bosetterne aggressive og plager gjetere og sauer. De stedene dette er regelen mer enn unntaket slår vi følge med gjeterne, noe som erfaringsmessig demper spenningen.

På en slik oppfordring fra Mohammad fra landsbyen Khirbat Shuweika dro jeg og min EAPPI-kollega Gwithian for å drive beskyttende tilstedeværelse under gjetingen.

Da vi kom frem var sauer og gjetere på vei allerede og vi hastet etter. Nederst mellom to åser sto gjetere rundt sauene sine, mens fire bosettere sto utenfor bosettingen på toppen av den ene åsen, noen hundre meter unna.

Gwithian er på veg ned.

I dalen gjeter gjeterne og sauer spiser.

Vi holder oss i bunnen av dalen, uten å gå opp på åssiden mot bosettingen.

Vi holder oss i bunnen av dalen, uten å gå opp på åssiden mot bosettingen.

Gjetere og bosettere roper til hverandre en liten stund, men settlerne blir der de er. Kanskje har vi en effekt, for gjeteren ropte: «hold dere unna vi har noen fra England og noen fra Norge her!». Jeg tror alle var litt anspent mens vi ruslet rundt i dalen, men bosetterne ble hvor de var og sauene åt i fred.

Etter en liten stund kom hæren og tre soldater kom ruslende ned åssiden. De forteller gjeteren at han må gå og han forteller at sauene skal beite ferdig. Soldatene blir stående på åssiden i et par timer før de ser at vi har gjort oss ferdige og drar hjemover. Det er tydelig at Mohammed ikke liker å bli snakket til av soldatene, men han forteller at bosetterne ikke pleier å involvere hæren, men kommer ned selv og slår sauene.

Soldatene kom antakelig etter å ha blitt ringt etter av bosetterne.

Soldatene snakker en stund med Mohammad.

På gjeternes land ligger også et bevis på at det er andre som vil ha dette landet.

På gjeternes land ligger også et bevis på at det er andre som vil ha dette landet.

I bilen på veien tilbake bli vi stoppet av de samme soldatene og bedt om identifikasjon og en forklaring på hvorfor vi er der.  Det var tydelig at soldatene ikke egentlig lurte på noe. Hvor har dere vært? Hvor skal dere? Var det de greide å spørre om før de var tomme for ting de lurte på. Soldaten som fikk (det godt merkede) passet mitt kikket på det og spurte hvor jeg var fra.

– Norway, svarer jeg på min mest ukomfortable engelsk.

Han rister på hodet:

– You need to stop killing the whales.

Etter å ha forkasta tusen smarte kommentarer om ting hans eget land burde slutte med får jeg fram:

– I’ll do my best.

Soldatene som stoppet oss var høflige og vennlige. De vitset med både meg og sjåføren vår, og spurte Gwithian velmenende om hun ville bli med til basen for å få ordentlig legehjelp, siden hun hadde brukket foten. Når først soldatene var der gjorde de det beste ut av det. Likevel var det påfallende at de skulle stoppe oss på en øde vei, for så å snu og dra tilbake igjen. Jeg tror de bare ville vise seg fram. Som en pekefinger eller en bekreftelse på at de holder oss under oppsikt. Det var lett å føle på kroppen hvor skjevt maktforholdet var og hvor falsk vitsingen og den muntre tonen var når vi måtte vokte ordene våre fordi vi var redd for å bli holdt igjen lenger.

Publisert i Bosettere, Gjetere, Landsbyer, Soldater | Merket med , , , , , , | 4 kommentarer

Mandagsmøte i Hebron (eller demonstranter og soldater)

Mandag dro fra Yatta i retning Hebron for å gå i et møte med Badia’ Dwaik, som jobber på arbeidskontoret i Yatta og er med i gruppa «youth against settlement». Vi gikk av bussen og ned mot Hebron sentrum hvor vi skulle møtte EAPPIs Hebron-team da vi skjønte at det ikke var en vanlig dag i Hebron.

Butikkene ble stengt fortløpende mens vi gikk, soldater sperret av gatene og ungdom kikket ut fra bakgatene med steiner og slynger. Vi møtte så vidt Hebron-teamet før de steinkastende ungdommene samlet seg og begynte å kaste stein. Det tok ikke lang tid før soldatene sendte tåregassgranater og lydbomber for å spre ungdommene.

DSC_0040

Til venstre i enden av gata står soldatene på checkpointet som markerer inngangen til shuhada street.

Nederst i gata er der samlingen av ungdommer var på forrige bilde. I mellomtiden har tåregassen regnet og ungdommene løpt.

Nederst i gata er der samlingen av ungdommer var på forrige bilde. I mellomtiden har tåregassen regnet og ungdommene løpt.

Det er svært store spenninger i Hebron, og denne dagen fikk dette utløp i det jeg så somungdom og soldater i en slags katt og mus gjennom byen, hvor ungdommene stadig ble presset fra gate til gate av soldatene. Forholdet disse ungdommene har til vold og til overmakten er en trass til å ikke være passive selv om maktforholdene er utrolig skjeve.

Denne unge mannen plukket opp noe jeg tror er en tom tåregassgranat. Jeg skvatt himmelhøyt, men dette er en viktig del av det å vokse opp for ham.

Denne unge mannen plukket opp noe jeg tror er en tom tåregassgranat. Jeg skvatt himmelhøyt, men dette er en viktig del av det å vokse opp for ham.

Ungdomstiden i Hebron er så fjernt fra det jeg tenker det burde være å vokse opp. Det denne ungdommen har plukket opp er noe som var myntet på ham og vennene hans. Noe en overmakt truer med for å holde fred. Samtidig er det ikke mye ungdommene kan komme med for å bli hørt, for å få kameraer rettet mot seg og for å føle at de gjør noe med maktesløsheten. Det de kan er å kaste stein.

En gate med full av mennesker og biler. Tåregass ble skutt i den ene enden av gata og kom sivende vår vei. Etter litt var gata tom.

En gate med full av mennesker og biler. Tåregass ble skutt i den ene enden av gata og kom sivende vår vei. Etter litt var de fleste kommet seg lenger unna, mens ungdommene var igjen.

I Herbron er murene mellom okkupant og okkupert ekstra høye. Bosetterne passes på av soldatene og lokalbefolkningen sitter maktesløse igjen. Tidligere på dagen hadde det vært markeringer både til støtte for de sultestreikende palestinske fangene og for å markere at det var nitten år siden en bosetter i Hebron drepte 29 palestinere i Ibrahim moskeen.

Birgitte blogger jevnlig fra de hendelsene i Hebron jeg bare får sett når jeg skal i møte…

Publisert i Demonstrasjoner/markeringer/aksjoner, Konflikten, Soldater | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Lørdag = Protestdag

Etter lange dager i Jerusalem er jeg endelig tilbake i Yatta og skikkelig i sving.

På lørdag var vi på vår første «protestdag» med blant andre den Israelske fredsbevegelsesgruppa Ta’ayush. I små grupper kom palestinere, utlendinger og israelserne fra Ta’ayush og israelserne fra den israelske hæren. Vi er der for å være beskyttende tilstedeværelse, noe som innebærer å være til stede og håpe at alle oppfører seg bedre når de ser at de blir sett.

Protesten handler om land, slik som så mye annet. Landsbyboerne fra landsbyen Wahi J’Hesh drar av gårde for å sitte litt på det landet de selv eier, men som de ikke lenger kan bruke på grunn av bosettingen Susya.

Hæren setter opp en linje man ikke får krysse. Israelske aktivister fra Ta'ayush lystrer soldatene så sakte og motvillig som overhode mulig.

Hæren setter opp en linje man ikke får krysse. Israelske aktivister fra Ta’ayush lystrer soldatene så sakte og motvillig som overhode mulig.

Hæren stopper alle oppmøtte i det de skal krysse en vei. De stiller seg opp på en side av veien og en slags katt og mus i sakte film begynner. Aktivistene fra Ta’ayush og palestinerne forsøker å krysse veien der det ikke er noen soldater. Soldatene ber aktivistene og palestinerne om å gå til den andre siden av veien. Det er rolig stemning, svært mange kameraer og ingen som pisker opp stemningen. Sakte flytter soldatene aksjonistene tilbake over veien.

De eldste palestinerne har sin egen rolle. De sniker seg forbi soldatene og setter seg ned når de blir konfrontert. Slik kommer en liten gruppe seg langt forbi soldatene, selv om det bare er et lite stykke inn på det som er deres land.

En soldat passer på en gammel dame så hun ikke skal få gå til jorda si utenfor Wadi J'Hesh.

En soldat passer på en gammel dame så hun ikke skal få gå til jorda si utenfor Wadi J’Hesh.

Det tar likevel ikke lang tid før hæren har en linje av soldater og kjøretøy på veien og aktivistene, palestinerne og vi andre på siden av den. De fleste aktivistene drar videre til neste aksjon, mens palestinerne samler kvist til bål og lager te med sukker til alle som vil ha.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Alle Haugene

Landskapet i South Hebron Hills

Huset vi bor i ligger i Yatta, et lite stykke sør for Hebron. Ansvarsområdet vårt er i stor grad landsbyene som ligger helt sør på Vestbredden. I området er det mange utfordringer, både med bosettere, et stort skytefelt og muren. Den første utfordringen er likevel å få litt oversikt over alle oppgavene, alle menneskene og alle kontaktene.

I dag har vi hatt en rundtur til fem landsbyer. Dkaika, Um al Kher, Susia, Um Faqarah og At Tuwani. Det er store forskjeller på landsbyene. I Dkaika er at av problemene at vi vet så lite. Selv med tolk og kjentfolk er det vanskelig å orientere seg.

Um al Kher bor tett på en bosetting som stadig utvider seg. I At Tuwani må skolebarna passere gjennom en bosetting til skolen og trenger beskyttende tilstedeværelse hver dag. Besøkene i disse landsbyene var likevel positive på vær sin måte. I Um al Kher er Eid Suleiman en kreativ kraft som har vært med å lage et lite bibliotek og et samfunnshus i landsbyen. I At Tuwani møtte vi organisasjonen Operation Dove som er en gruppe Italienere som bor enkelt og jobber hardt for å gi en tryggere hverdag for palestinerne i området.

Susia og Um Faqarah har blitt symboler i den palestinske motstanden. I Um Faqarah har moskeen blitt revet og bygget opp igjen, samtidig som stedet har vært åsted for demonstrasjoner mot okkupasjonen. Susia har en svært spesiell historie som Johan har tatt for seg på sin blogg 3. februar.

Landsbyene ligger tett i tett i området South Hebron Hills og jeg kommer til å skrive om mange av dem i løpet av tida her. For å gi et lite inntrykk har jeg lagt ved noen bilder, som riktignok ikke sier mer enn tusen ord, men som kanskje gir et inntrykk av hvor nydelig det tørre, åpne åslandskapet er.

Publisert i Landsbyer, South Hebron Hills, Susia | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Fremme og stille før stormen

Hei

Ett innlegg til før jeg begynner å skrive om det jeg har lovt å skrive om. De fleste er framme og slapp gjennom passkontrollen på Ben Gurion AirPort med fullt tremånedersvisum. I morgen skal alle hver til sitt og jeg til South Hebron Hills, som min plassering heter, med Heikki, Gwithian og Lena. De svirrende ryktene sier de er utkjørt og har masse å gjøre, så her er vi i hvertfall svært spente.

Publisert i EAPPI, South Hebron Hills | 1 kommentar

Murer og Mennesker

Jeg har kalt bloggen min «Murer og Mennesker» fordi det er de jeg vil forsøke å skrive om. Menneskene jeg møter er de viktigste. Jeg har lyst til å fortelle om det jeg ser og viderefortelle deres opplevelser og historier. Jeg forventer mange triste og vanskelige liv, men også mange smil og mange som har lært seg å leve med det vanskelige på unike måter.

Murene er både de metaforiske og de fysiske. Fysiske murer skjermer fra utsiden og kan lage et hjem, en menighet eller et samfunn. De er grenser som kan skape trygghet eller virke som stengsler fra friheten. Vestbredden er skilt fra verden av murer og grenser. Dette begrenser bevegelsesfriheten til de som bor der. De metaforiske murene handler om stengslene mellom mennesker. Murene som gir en makt og en annen avmakt, slik jeg tror det vil være på grenseoverganger. Murene av tro og tradisjon som gjør at bosetteren og gjeteren ikke møtes som likemenn, men representerer trusler overfor hverandre.

Murer og Mennesker handler om både det jeg ønsker å lære om i de neste månedene og det jeg forventer å se.

Publisert i Om bloggen | Merket med , , | 1 kommentar

EAPPI

Jeg heter Eirik og skal være med på Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram: EAPPI, som står for «Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel». Jeg vil skrive om de tre månedene jeg skal være med i programmet på denne bloggen. Det står mer om programmet på Kirkens Nødhjelps hjemmesider, hvor man også kan finne andre ledsageres blogger.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar