Vissheten om uvissheten

Helt sørvest på vestbredden, nær landsbyen Ar Ramadin, står det en ung mann ved navn Mahmod i et veikryss og selger grønnsaker og små planter fra en konteiner. Slik har det ikke vært så lenge. For drøye to uker siden sto han og fetteren hans på den andre siden av veien i familiens grønnsaksbutikk. Han kan fortelle at det hadde vært et lite hus med blikktak.

Ti dager før dette igjen hadde han fått rivningsordre fra den israelske hæren. Midt på dagen hadde hæren og grensepolitiet kommet, revet bygningen og tatt alt. Når Mahmod forteller at de «tok alt», mente han virkelig alt. «Vekta, plantene, grønnsakene».

Når Mahmod sa at soldatene hadde tatt alt, så mente han det. Dette er det som fortsatt ligger igjen.

Mahmod har ikke anmeldt det til myndighetene fordi han ikke eier landet han står på. Han leier det av noen, sier han, men han kan ikke stå på nøyaktig det samme stedet fordi da regner israelerne det som den samme bygningen. Dermed står Mahmod på motsatt side av veien og venter på en ny rivningsordre. Når de river neste gang må han flytte seg igjen.

Fruktboden av stein har blitt fruktkonteineren. Uten planter denne gangen.

Mahmod har en fruktkontainer og vet godt at den ikke kommer til å stå der den står nå så veldig lenge. Han vet at rivningsordren kommer og at soldatene kommer til å komme. Da kommer han til å sette opp kontaineren et annet sted hvis han greier å redde den. Så kan han håpe at ikke noen blir arrestert, slik som denne gangen. Da måtte fetteren hans sitte i varetekt i åtte dager og betale tre tusen shekel i bot.

Mahmod leser en brosjyre fra EAPPI og sier han vil ringe neste gang de kommer.

Det er vanskelig å dyrke jorda og gjete sauer på sitt eget land i Palestina, men for en som har en liten butikk på leid land kan det være enda vanskeligere. Mahmod kan bare vente på neste rivningsordre og neste rivning, men han kan være sikker på at den kommer. En konteiner langs veikanten er ikke noe som kommer til å få stå. Mahmod vet det, hæren vet det og vi vet det. Så kan vi håpe at det denne gangen tar lang tid før rivningsordren kommer og lang tid før rivningen utføres. I mellomtiden får Mahmod selge de grønnsakene han kan og leve i uvisshet om når – og visshet om at arbeidsplassen hans rives.

Reklame