Beskyttende gjeting (og stopp hvalfangsten!)

Siste bakketop før vi tar igjen gjeterne. På den neste toppen er bosettingen gjeterne er redd for.

Som ledsagere i South Hebron Hills er en av oppgavene å være til stede under gjeting når lokalbefolkningen ber om det. Dette trengs når de skal ta sauene med til gresset nærmest bosettinger. Det er langt fra alle som trenger dette, men enkelte steder er bosetterne aggressive og plager gjetere og sauer. De stedene dette er regelen mer enn unntaket slår vi følge med gjeterne, noe som erfaringsmessig demper spenningen.

På en slik oppfordring fra Mohammad fra landsbyen Khirbat Shuweika dro jeg og min EAPPI-kollega Gwithian for å drive beskyttende tilstedeværelse under gjetingen.

Da vi kom frem var sauer og gjetere på vei allerede og vi hastet etter. Nederst mellom to åser sto gjetere rundt sauene sine, mens fire bosettere sto utenfor bosettingen på toppen av den ene åsen, noen hundre meter unna.

I dalen gjeter gjeterne og sauer spiser.

Vi holder oss i bunnen av dalen, uten å gå opp på åssiden mot bosettingen.

Gjetere og bosettere roper til hverandre en liten stund, men settlerne blir der de er. Kanskje har vi en effekt, for gjeteren ropte: «hold dere unna vi har noen fra England og noen fra Norge her!». Jeg tror alle var litt anspent mens vi ruslet rundt i dalen, men bosetterne ble hvor de var og sauene åt i fred.

Etter en liten stund kom hæren og tre soldater kom ruslende ned åssiden. De forteller gjeteren at han må gå og han forteller at sauene skal beite ferdig. Soldatene blir stående på åssiden i et par timer før de ser at vi har gjort oss ferdige og drar hjemover. Det er tydelig at Mohammed ikke liker å bli snakket til av soldatene, men han forteller at bosetterne ikke pleier å involvere hæren, men kommer ned selv og slår sauene.

Soldatene snakker en stund med Mohammad.

På gjeternes land ligger også et bevis på at det er andre som vil ha dette landet.

I bilen på veien tilbake bli vi stoppet av de samme soldatene og bedt om identifikasjon og en forklaring på hvorfor vi er der.  Det var tydelig at soldatene ikke egentlig lurte på noe. Hvor har dere vært? Hvor skal dere? Var det de greide å spørre om før de var tomme for ting de lurte på. Soldaten som fikk (det godt merkede) passet mitt kikket på det og spurte hvor jeg var fra.

– Norway, svarer jeg på min mest ukomfortable engelsk.

Han rister på hodet:

– You need to stop killing the whales.

Etter å ha forkasta tusen smarte kommentarer om ting hans eget land burde slutte med får jeg fram:

– I’ll do my best.

Soldatene som stoppet oss var høflige og vennlige. De vitset med både meg og sjåføren vår, og spurte Gwithian velmenende om hun ville bli med til basen for å få ordentlig legehjelp, siden hun hadde brukket foten. Når først soldatene var der gjorde de det beste ut av det. Likevel var det påfallende at de skulle stoppe oss på en øde vei, for så å snu og dra tilbake igjen. Jeg tror de bare ville vise seg fram. Som en pekefinger eller en bekreftelse på at de holder oss under oppsikt. Det var lett å føle på kroppen hvor skjevt maktforholdet var og hvor falsk vitsingen og den muntre tonen var når vi måtte vokte ordene våre fordi vi var redd for å bli holdt igjen lenger.

Reklame